Ofte da jeg snakket med andre og skulle lytte til hva de sa, dukket det opp tanker og behov for svare lenge før personen var ferdig med det han skulle si. Tankene i hodet begynte å konstruere svar eller historier, og jeg forsvant vekk fra samtalen. Det tok lang tid før jeg la merke til dette selv, men da jeg begynte å se det, ble jeg nysgjerrig på hvorfor dette skjedde, og på hvordan det påvirket samtalen.
Hva er det som gjør at vi slutter å lytte, og blir mer opptatt av å komme på et fornuftig svar. Hva gjør at vi ikke lytter til den andre er ferdig med å si det han skal si før vi lar våre egne tanker begynne å vandre?
Jeg tror det handler om å ha mot, mot til å lytte. Ha mot til å stole på at når den andre er ferdig med å si det han skal si, har jeg det svaret som er riktig for meg der og da. Jeg tror også at ved å bruke all energien på å lytte, vil vi også høre mye mer. Både på det som blir sagt, og det som ikke blir sagt. Vi vil skape rom for en mer interessant samtale, for nærere kontakt og vi vil lettere forstå den vi snakker med. Den andre vil også merke at vi lytter, at vi ser ham og at det han sier betyr noe. Vi har vel alle merket hvor givende det er å snakke med en som virkelig lytter til det vi har å si.
Det er vanskeligst å lytte når vi er uenige. Da blir det fort viktig å komme med motsvar for å vise at vi har rett, men hva om vi viser respekt, og virkelig lytter til det den andre sier. Kanskje er vi ikke så uenige likevel. Uansett har vi vist respekt og lyttet før vi har kommet med våre motargumenter, og muligheten for en konstruktiv samtale har økt betraktelig.
Så neste gang du er i en samtale og legger merke til at du begynner å konstruere motsvar, eller en historie du vil fortelle mens den andre prater. Pust en gang eller to, og lytt til hva den andre sier. Ha mot til å vente med å si noe. Ha mot til å stole på at du kommer på noe fint å si når det blir din tur.
Når du gjør det, er jeg helt sikker på at samtalen blir en fin, lærerik og verdifull opplevelse.
Ha en fin dag